Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til noe utenom å holde hodet over vann, å være der for den nærmeste familien. Energien har ligget på bunnivå, jeg har vært lei alt og alle, konflikter som aldri vil ta slutt, og terapi jeg ikke ser enden på.

Sommeren skulle jeg bruke til å samle krefter til en etterlengtet studiestart i aug. Men havnet i steden for i enda en konflikt med min eksmann. Og alle ble dradd inn. Nav, Familierådgivningskontoret, politi og konfliktråd.

Joda, alt kom meg positivt til gode. Men det kostet, uker med uro og angst, nye overgrep både mot meg og min datter. Hvorfor kan han ikke betale barnebidrag uten kamp ? En ting er hva han gjør mot meg, men mot sin egen datter ? Akuratt som det ikke er tøft nok å være 16 år i dagens samfunn, om man ikke skal gå rundt å være utrygg på sin egen far også….

Men vi retter oss opp igjen denne gangen også. I sommer har han ødelagt mere for seg selv enn for oss egentlig, og da hjelper det han fint lite med blanke knapper og striper på uniformen. Ord og handlinger teller mere enn yrkestittel……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uansett er jeg på slanker`n nå og har spist såkalt diettsuppe i en uke. Dvs hjemmelaga grønnskssuppe. Man kan spise så mye frukt man vil i tillegg, og litt kylling, fisk og oksekjøtt i 3 av dagene. Jeg spiser ikke frukt, men 2 knekkebrød om dagen.

Jeg er utrolig flink på dagtid, men når kvelden kommer får jeg ulvehunger. Jeg får lyst på ALT som kan puttes i munnen. Andre kvelden sprakk jeg så det smalt, kom over en kakeboks med noen sjokoladerisboller som var igjen fra jul, – og jeg spiste alle 5 !

Torsdagskvelden spiste jeg is fordi det var synd på meg, jeg var dødssliten og ganske deppa etter å ha vert hos psykologen om dagen. Og i gårkveld spiste jeg opp resten av isen, for å bli ferdig med den liksom, – man kaster da ikke mat må da vite !

I kveld skal jeg skjerpe meg, skal bare sleike sjokoladepålegget av kniven når dattera mi har spist….. !

Ps. Jeg skal ned 12 kg !!! Kansje assen min blir nice igjen : D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er jeg lite tess, smerter i arm og nakke. Som dere skjønner er jeg ikke særlig brukbar til noe fysisk arbeid. Derfor vil jeg skrive litt om hvordan det er å leve med kroniske smerter, og hvorfor. Om fordommer man møter både i helsevesenet, og ikke minst i NAV, og i samfunnet ellers.

Jeg har smerter i hele kroppen, i arm, skulder og nakke (disse fører ofte til kvalme og migrene). Hofte og bekken, knær, ankler og endeledd under føtter. Noen dager er bedre enn andre, men nettene er verst, da jager varme pumpesmerter gjennom kroppen. Det gir dårlig søvn, tretthet og tap av energi. Irritasjon, dårlig konsentrasjon og dårlig hukommelse er også noe jeg sliter med.

Jeg har gått ut og inn av arbeidsliv og sykmelding i mange år. Fikk ingen hjelp av Aetat. Har prøvd flere yrker av eget inniativ, men har måttet backe ut pga smerter.

Først måtte jeg få forståelse og aksept i helsevesenet. Og selvfølgelig var ikke det lett, forferdelige smerter uten grunn. Inn og ut av sykehuser, masse prøver tas, men ingen test slår ut. Har man vert utsatt for overgrep, er det viktig for leger å skjønne at pasienten gjør alt for å skjule dette, enten bevist eller ubevist, ofte er overgrepene fortrengt.

Jeg opplevde maktarrogane og liten tiltro gjennom trygdeetaten og Aetat. Jeg ble en kasteball mellom sykmelding, prøve å jobbe igjen, og nye sykmeldinger.

Man mister på en måte sosial aksept. Det er vanskelig å "forsvare" en usynelig sykdom. Noen tenker hysterisk hypokonder. Jeg var ikke klar for å fortelle at jeg hadde vert utsatt for overgrep, at jeg hadde fått såkalte senskader. Jeg isolerte meg, utviklet både sosial angst og depresjon. Jeg eide ikke energi, og alt jeg hadde av krefter brukte jeg på å være "frisk" overfor den nærmeste familien.

Når jeg omsider fortalte min kvinnlige fastlege om overgrepene, ble det lettere for både henne og meg å skjønne hva jeg slet med og hvorfor. Da hadde jeg også utviklet kraftige angstanfall og pustevansker. Jeg ble kastet inn i en depresjon som skulle vare i 10 mnd.

I den tiden jeg brukte medisiner mot angst og depresjon var jeg så dopet at det hjalp på smertene også, men nå som jeg er depresjonsfri, og heldigvis uten medisin, har jeg igjen store kroppslige smerter. Men akkurat som med angsten og depresjonen vil jeg ikke finne meg i at dette skal vare evig, så jeg går forsatt ukentlig i psykoterapi og fysioterapi for å bearbeide både overgrep og kroniske smerter i kroppen.

Det er så lett å dømme andre, uten at man vet hva som ligger bak. Mang en gang har jeg tenkt: Hadde jeg bare hatt en synelig sykdom.

Det er ingen som ser meg når jeg ligger hjemme på gulvet med angstanfall og hyperventilerer og bryter meg. Det er heller ingen som kjenner smerten jeg bærer inni meg, både i kropp og sjel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, hvorfor ikke ? — jeg får ikke sove alikevel. Går oppe om nettene og tråkker, vrir og venner meg i senga og er veldig urolig. Har ekstreme varmesmerter i muskler og ledd.

Sånn kan jeg ikke huske å ha opplevd før, så jeg nevnte det for min stemor lørdag. Hun påsto det var fullmånen som utløste det.

Og i dag kom jeg til å tenke på at jeg har vært særdeles aktiv i sengehalmen i helga. Og det kan gå uker mellom hver gang det er sex i heimen, og jeg vet det er meg det står på. Kan sex ha noe med fullmåne å gjøre ?

Jeg verken uler eller får pels, men mekelig er det likevel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg jobbet som elevassistent på grunnkurs ved videregående skole. Jeg så hvor mange som slet seg gjennom skoleåret, flere datt av lasset og droppa ut. Skoleåret etter hadde regjeringen fått gjennom at det skulle bli mere teori og mindre praksis på yrkesfaglig. Det skulle bli så fint og så flott, og elevene skulle bli så flinke. Og sånn ble det, for de resurssterke og flinke. Men de som slet med almenne fag kunne se langt etter at de skulle få vise at de faktisk dugde til praktisk arbeid. Aldri har frafallet fra videregående skoler vært så stort som nå etter den nye reformen.

Hvorfor kan ikke almennfaglinje være almennfag, og yrkesfaglig linje være yrkesfag ? Mange har slitt seg gjennom ti år i grunnskolen, hvorfor kan ikke disse elevene få vise at de faktisk er flinke i praktisk arbeid ?

ikke alle kan jobbe på kontor, noen må faktisk jobbe i yrkesfaglige yrker for at hverdagen skal gå rundt !

Si meg, er politikere dummere enn andre mennesker ? De må da være totalt blotta for innsikt og sunn fornuft…???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og da begynte jeg å tenke. Jo mer jeg tenkte, jo mer kom frem. Flashbacks og negative hendelser fra fortiden som jeg hadde glemt. Og den ene negative hendelsen etter den andre kom å dro med seg flere.

Jeg tenkte meg psyk. Og hverdagen min ble fylt med kraftige angstanfall, depresjon, psykolog og sterke medisiner.

Ett år gikk og jeg tenkte: "Ikke faen om jeg vil ha det sånn resten av livet. Hvorfor skal jeg være syk å få ødelagt livet mitt av hendelser som andre har påført meg? Sånn vil jeg ikke ha det !"

Jeg hadde enda ikke klart å snakke om, eller gå inn i fortiden hos psykologen min, forsvarsmekanismen jobbet på høygir.

Underbevistheten min begynte å jobbe med saken om nettene. Jeg fikk et knippe drømmer som hjalp meg å komme ut av depresjonen. Først kom drømmer med katastrofer. Flystyrt og branner, flom og tsunami, i de første drømmene sto jeg å så på helt følelsesløs. Så begynte redselen å komme i de neste drømmene. Jeg drømte jeg ble forfulgt. Jeg var dritredd, men så begynte jeg å ta igjen ( i drømme vel og merke ) Jeg drepte og parterte alle som ville meg vondt, helt uten følelser. Og det som skjedde da er at jeg rett og slett ble bedre på dagtid. Jeg merket jeg begynte å få igjen energi, dagene ble lysere ( selv om det gikk mot høst ) og jeg tenkte positvt. Jeg jobbet veldig med disse drømmene de to dagene i uken jeg gikk hos psykologen. Jeg tolket og analyserte drømmene, om hva de sto for og hva de betydde, og sto jeg fast fikk jeg hjelp.

Så kom drømmen om hestene, en svart og en hvit som gikk tett inntil meg gjennom hele drømmen. Yin og Yang, det gode og det onde som skaper balansegang. Natten etter drømte jeg at jeg og samboeren min gikk sammen ut til vannet og kastet et hvepsebol ut på vannet, all hvepsen forsvant opp i lufta. Jeg følte meg som et helt nytt menneske da jeg gikk bortover stranda alene, jeg sto å så utover havet og følte en enorm ro.

Da jeg våknet dagen etter var jeg full av energi, angst og depresjon var forsvunnet. Jeg ringte en venninde og spurte om hun ville være med på kafe, og jeg som knapt nok hadde vært ute i postkassa på ett år, all sosial angst var vekk, jeg var mitt gamle jeg. Jeg kuttet ut all medisin, tretthetsfølelsen og nummenheten ble borte. Jeg levde igjen, fikk med meg alt som skjedde rundt meg.

Dette er kansje en solskinnshistorie. Men jeg tror man kan tenke seg syk og dermed også tenke seg frisk. Tenker man positivt, trekker man til seg mere positivitet. Men jeg tror det er viktigt å få bearbeide det negative, ellers vil det hele tiden komme tilbake. Så jeg går fortsatt hos psykolog, vi prater masse om nåtid, fremtid og tar frem små dråper av fortiden i mitt tempo som jeg takler uten å "falle sammen" igjen. Det er viktig at jeg bestemmer løpet selv, for det er vondt å vanskelig å ta frem uforløste følelser som sinne, smerte, sorg og savn. Og det aller viktigeste er vel at man tenker positivt, "Dette klarer jeg !"

PS. I går leste jeg at i drømmetydning betyr hveps at det er noe man må kvitte seg med !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter ett år med depresjon, uten energi og tiltakslyst til å være ute, eller i det hele tatt å være i nærheten av mennesker, skal hun nå ut i morgenkveld. På venners venner fest. Med venner og kjente som kansje ikke vet hva lillyM har gjort siste året, hva hun har strevd med, og hvorfor.

lillyM føler seg bra om dagen, så bra at hun kan gå ut uten å få pustevansker. Hun gjemmer seg ikke lenger mellom reolene når hun er på butikken og ser kjente. Hun ser ikke sliten ut og har fått tilbake ansiktsfargen. Håret er klipt og stæsja, hun ser i det hele tatt helt frisk ut )

Depresjon og angst er borte, og det som utløste det hele ligger ikke å gnager i hodet lengere. Det ligger nå hos underbevistheten, der det var før.

Så langt så bra. Men det lillyM gruer seg for, er spørsmålene. De store stygge spørsmålene om hva hun driver med nå. Det er så lenge siden vi har sett deg? Medisinsk rehablitering. Hvorfor det ? Er du syk ? Hvordan ? Hva skjedde ?

lillyM har ikke lyst å prate om det når hun skal på fest å ha det gøy. At hun smalt i veggen, kroppen orket ikke mer. For mange år med med hemmeligheter og ansvar. Overgrep som skulle vært avslørt for mange mange år siden kom som en bombe mot henne i fjor høst.

Jeg er lillyM, og jeg vet at det ikke nytter å holde på sånne hemmeligheter, man skal ikke holde på dem. Men hva skal jeg svare når jeg får spørsmålene ? Jeg vil ikke at kvelden skal bli ødelagt, endelig skal jeg ut blandt venner igjen…!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende