Jeg liker ikke ordet åndelig, og at personer som "ser og hører" ting fra den såkalte "andre siden" fremstår som teatralske ravnsvarte hekser.

Engler hører julen til.

Jeg er hverken relegiøs eller satanist. Jeg er en helt vanlig kvinne kledt i normale klær og med helt ordinær make up. Det er ingenting ved mitt utseende som tilsier at jeg har spesielle evner. Ikke vet jeg om jeg er har det heller. Hva er normalt og hva er ikke normalt ?

Saken er at jeg ved flere tilfeller har sanndrømt. Ikke i hytt og pine, men noen få ganger om ting som har endret livet mitt radikalt. Drømmene har vist meg veg.

Jeg var knapt 20 første gangen jeg sanndrømte, ikke om meg selv, men om en liten pike som var meldt savnet et sted i Norge. Jeg bråvåknet en natt i en drøm der jeg "så" den lille jenta nedgravd i en hage like ved foreldrenes hus. Jeg vekte samboeren min og fortalte om drømmen, jeg var vettskremt. Noen få dager senere kom det frem i nyhetene at de hadde funnet jenta nedgravd akuratt som i min drøm. Jeg bestemte meg for at jeg aldri ville ta i mot sånne drømmer mer. Og det løftet har jeg holdt.

Etter det har jeg som sagt bare hatt drømmer som angår meg selv. Jeg har i ett par tilfeller i ett hus "fornemnt" en kald energi, men jeg har aldri sett eller hørt noe utenom det vanlige. Etter en samtale med huseier noen uker etterpå, rett og slett fordi jeg var nysgjerrig, kom det frem at jeg  ikke var den eneste som hadde kjent følelsen av at det var "noe" der.

Jeg møtte veggen med ett smell i fjorhøst, noe som gjorde at jeg ble helt tom for energi, slet med depresjon, lav selvfølelse og sosial angst i ett år. Jeg har gått og går i terapi. Sliter med en fortrengt overgrepshistorie. Med min sinnsykt sterke forsvarsmmekanisme, har hverken jeg eller psykologen kommet noen særlig inn i historien. Men når man går i terapi er det naturligt at det blir rotet i følelser, og er det noe jeg helt ubevist stålsetter meg mot, så er det følelser. 

I aug åpnet jeg for en historie fra fortiden, for min psykolog og meg selv. Med ett resultat at jeg ble mer eller mindre liggende i 6 uker helt utkjørt. Jeg sto opp hver morgen, men la meg på sofaen. Jeg hadde ikke overskudd til å stelle meg eller noe. Jeg begynte å drømme noe voldsomt om nettene, om forfølgelse, flystyrt, flodbølger og branner, stadig om elementene ild, luft og vann. Jeg begynte å ta igjen i drømmene, sloss og tilintetgjorde overgriperene mine på de mest brutale måter. Og drømmene mine ble et sentralt tema hos psykologen de 2 dagene i uka jeg gikk der. Vi analyserte og tolket sammen hva drømmene sto for. Etter hvert ble drømmene roligere og mindre voldelige, og jeg merket at kreftene mine på dagtid var blitt litt bedre. Så en natt drømte jeg om en hvit hest og en svart hest som sto på hver side av meg, disse ville følge meg. Jeg var mye roligere etter denne drømmen. Symoliserte denne drømmen Yin og Yang, den perfekte balanse ? Et par netter etterpå drømte jeg at jeg og min samboer sto i en restaurant på en strand. Taket var bestikket med hvepsebol, min samboer tok ned det største med en stav. Og sammen bar vi det ut til strandkanten og kastet det ut på havet, alle hvepsene fløy til værs. Jeg gikk alene bortover strandpromenaden, jeg kom til noen svaberg, synet som møtte meg var overveldende og vakkert, jeg følte en indre ro jeg ikke har følt på mange måneder, kansje år. Jeg ble enda roligere etter denne drømmen.

 Da jeg våknet en morgen et par dager etterpå, var jeg som et helt nytt menneske, eller skal jeg si, jeg var som jeg egentlig brukte å være før jeg gikk på veggen og ble syk. Jeg var full av energi og følte meg helt frisk. All depresjon og sosial angst var forduftet. Jeg følte ingen trang til å gå dypere inn i traumene jeg har opplevd som ung. Og nå i dag nesten 3 mnd etter, er jeg fortsatt helt uten angst og depresjon. Jeg har ikke like så mye energi, men jeg jobber stadig med saken. Jeg går turer hver dag, jeg som ikke var utenom døra på flere mnd. bortsett fra psykologturene. Jeg føler meg mye sterkere nå, og vurderer å løse opp fortiden. Jeg trenger kansje det.

Jeg vet ikke om jeg har evner utenom det vanlige. Men det er fristende å tenke at jeg har utført egenterapi på meg selv, at jeg har tatt i bruk en energi som ikke alle er klar over at de har. Jeg skal innrømme at jeg aldri har snakket med noen om mine særegne drømmer, bortsett fra min samboer og psykologen. Jeg bor på et lite sted og vil ikke ha noe oppmerksomhet av sånne grunner.

Dette ble et langt innlegg, men det var godt å få det ut. Og nå lurer jeg på om det er noen "vanlige" mennesker blandt dere der ute, uten svart neglelakk og som ser ånder som stadig virrer omkring, som har opplevd noe lignende…???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende